Jeg hadde nok følt det på meg en stund.... Flere ganger tenkt tanker om å nyte den lille tiden vi hadde igjen sammen, men det kom allikevel som et stort sjokk da tiden var inne...
Det skjedde en mandag kveld, M hadde nettopp kommet hjem fra en tur i sentrum...
 |
| På vei inn til huset stopper han plutselig helt opp... |
 |
| Så kommer han... |
 |
Og peker ut min kjære...
Hans tid er kommet :( |
 |
| Det hele går fort og det eneste vi finner når vi kommer ut er gravstøtten... |
 |
| Det hjelper litt å kunne trøste hverandre... |
 |
| Men det er forferdelig å tenke på at han nå er borte for alltid!! |
 |
Oliver har ringt Mikael som er på plass ikke lenge etterpå....
Han sørger over at hans far nå er borte... |
 |
| Jeg gråter på Mikaels skulder... |
 |
| Hjertet mitt er knust. |
Det føles helt uvirkelig, men allikevel slår sannheten ned i meg som tusen lynnedslag...
Jeg får ALDRI se min kjære igjen, aldri våkne ved hans side eller spise middag sammen med han...
Jeg får aldri se han klemme sønnene våres eller se gleden i ansiktet hans når han får fisk...
Alle de små tingene jeg allerede savner river meg i stykker.
To be continued...
