Sorgen...

Maiken vet det med en gang hun våkner. Hun skjønner at huset er tomt og at Tulla også er borte...

Uansett hvor trist, skolebussen kommer for å hente Victoria til hennes første skoledag.
Hun har heldigvis vært så liten at hun aldri har blitt så godt kjent med hundene...

På vei til første skoledag!

Men for Maiken er det tungt at huset er tomt for firbente!
(Litt skummelt med store vinduer når villhester plutselig går forbi! jeg skvatt!)

Farid trøster henne, det visste jo at denne dagen ville komme.
Han minner henne også om at de er alene hjemme - sammen - for første gang siden før Victoria ble født!

Hun innser at han har rett ;)

Han løfter opp sin kjære kone...

Og bærer henne inn til soverommet. Dette er det lenge siden de har drevet med!

Men de har ikke glemt ;)

Og de utnytter alenetiden godt ;)

Maiken tenkte å male litt, men er for trist...

Det hjelper å flørte litt på badet.
Hun takker sin kjekke mann for en bra formiddag ;)

Men sorgen overmanner begge innimellom.
De bestemmer seg for å ta et skikkelig farvel når familien er samlet...

Som tradisjonene er (!) blir familiegravene også flyttet til gravplassen i den nye byen.
Det er godt å ha et sted å besøke i de tunge stundene...

Også kjæledyrene legges til hvile her.

Det er en påkjenning å besøke gravplassen - men det er nødvendig for å kunne gå videre.
De sørger over dine små søte som nettopp har fortlatt dem.

Og så besøker de Sander og Solfrids graver, Maiken og Sofies foreldre som gikk bort i Twinbrooks.

Victoria kjenner jo ingen av disse menneskene, men hun lurer på hva det rare symbolet på den ene gravsteinen er.
(Mikaels - meteoritten)

Tilslutt er det rart å se på gravene til menneskene de aldri har kjent, men som allikvel er familiens opphav, meg og M :)
Så hyggelig å få besøk og se på den flotte familien! Hihi!

Familien føler at de nå kan slippe sorgen litt. Døden er en del av livet, den er trist, men man må gå videre...

Fortsettelse følger!